LILAC 2017

Skrevet av Tonje Velde
Bibliotekar ved Høgskolebiblioteket i Haugesund, Høgskulen på Vestlandet

I april i år fikk jeg endelig dratt på konferansen LILAC i Liverpool. Jeg har ønsket å dra på denne konferansen i flere år, men den har ofte vært i påsken og jeg har ikke vært klar for å droppe påskeferien med familien for å dra på konferanse. I år var den uka etter påske og når jeg i tillegg fikk stipend fra SMH så var det jo ikke noe å tvile på.

Som alltid var det stor variasjon i foredragene på en sånn konferanse. Både med tanke på kvaliteten på innleggene og det at noen er veldig praktisk orienterte, mens andre ser litt mer på det store bildet. Jeg synes det er fint at ikke alt må være matnyttig. Når man reiser på konferanse er det en fin anledning til å tenke litt større og få sett oss selv litt utenfra. Samtidig er det jo kjekt med de foredragene der man går ut døra og tenker: dette må jeg bare hjem og teste. På denne konferansen synes jeg at jeg fikk litt av alt, og her kommer noen av tankene jeg satt igjen med etter konferansen.

En ting som ble nevnt i flere av foredragene var «Fake news». Dette er jo ikke egentlig noe nytt, men det får mye oppmerksomhet for tida. Vi lever i en tid der fakta og sannhet er utsatt, og vi opplever det som kalles «Truth decay»:

  • Økende uenighet om hva som er fakta, og om analyser og tolkninger av fakta
  • Linjen mellom fakta og mening blir stadig mer uklar
  • Man har mindre tillit til tidligere respekterte kilder
  • Det volumet vi møter av meninger og personlige erfaringer gjør at fakta nesten blir «overkjørt». Det drukner i mengden…

Denne utviklingen gjør at det er viktigere enn noen gang å sjekke kilder og kritisk vurdere informasjonen vi møter. Her har jo vi bibliotekarer gjort en viktig jobb med å undervise studenter i årevis allerede, men kanskje diskusjonene rundt «fake news» kan gjøre det lettere for studentene å se at disse ferdighetene er noe det er relevant og viktig å lære seg?

Det leder videre til et annet spørsmål som dukket opp i flere av innleggene på konferansen. Hva er egentlig målet med undervisningen vår? Er det at studentene skal bestå eksamen og skrive gode oppgaver? Eller er det at de skal være godt forberedt på arbeidslivet? Eller rett og slett på livet generelt? Eller prøver vi egentlig å trene dem opp til å bli «mini-bibliotekarer? Studentene motiveres helt klart av det første, men hva er vår målsetting?

Av de mer praktiske innleggene handlet flere av dem om aktive læringsformer. Først av alt så kan vi styre studentenes forventninger til undervisningen med hvilket rom vi bruker, hvordan bordoppsettet i rommet er osv. Dersom de møter et klassisk forelesningsoppsett så forventer de at vi skal fortelle dem det de trenger å vite, mens de kan være passive tilhørere. Men dersom bordene er satt i gruppeoppsett så blir de umiddelbart mer innstilt på at de skal være aktive, og enda mer dersom det ligger tusjer og papir på bordet eller lignende.

Jeg tok med meg hjem flere ideer som jeg vil vurdere å teste ut:
En oppgave som ble nevnt av flere, men i ulike former var den de kalte «the arrow». Da gir man grupper av studenter flere dokumenter som for eksempel en avisartikkel, en doktorgrad, en forskningsartikkel, en wikipediainnførsel og en bok og ber dem om å plassere dem på en pil (Fysisk pil eller tenkt pil) i rekkefølge fra minst til mest vitenskapelig. Etterpå kan ber man dem reflektere over spørsmål som «Hvilke kriterier brukte dere?» Og «Hvilken kilde vil dere si passer til ulik bruk?». Rangeringen kan også gå på hvilken kilde som er minst til mest troverdig, minst til mest forskningsbasert eller lignende. På det ene foredraget rangerte vi spørsmål fra minst til mest filosofisk. Jeg synes denne øvelsen fungerte veldig bra til å få i gang refleksjon og bevisstgjøring rundt de vurderingene man gjør. I tillegg så får man innspill fra de andre i gruppa og kan dermed lære av hverandre også.

En annen oppgave jeg likte var en der vi i gruppa fikk utdelt en ren tekst på et ark og ble bedt om å svare på hvilke type tekst vi trodde det var, hvem forfatteren var, hvem målgruppa var og om den refererte til forskning. Teksten handlet om forskning på D-vitamin og kreft og nevnte en studie fra BMJ, men hadde ingen referanser som sådan. Etter diskusjonen fikk vi vite at teksten var en artikkel fra The Guardian og så fikk vi i oppgave å finne originalstudien som den henviste til og samtidig notere «Hvor søkte dere for å finne den?», «Hva søkte dere på?», «Hva fant dere?» Og så hadde vi en oppsummering i plenum der de ulike fremgangsmåtene og tankene rundt dette kom frem. En annen foredragsholder fortalte om en lignende oppgave, der gruppene ble bedt om å finne en bok, en avisartikkel og en forskningsartikkel om et gitt emne, og deretter svare på lignende spørsmål. I oppsummeringen av hvilke fremgangsmåter de ulike gruppene hadde valgt kom det da frem ulike forslag og man kan få i gang en dialog om hva som er lurt å gjøre og hva man bør tenke på. I begge disse oppgavene var fokus på å sette i gang refleksjon hos studentene, og mindre fokus på å gi dem en fasit.

Ellers så var det flere som benyttet praktiske leker som puslespill, boolsk lek og klipp-og-lim oppgaver. Noen av dem føltes ikke så relevante for meg, mens andre legges i verktøykassen, og så får vi se om de blir tatt i bruk en gang.

Et av de siste foredragene jeg var på var med Andrew Walsh som snakket om nettopp lek i undervisningen. Han mente at det ikke er gitt at lek i seg selv skaper engasjement eller læring.  Mange har nok holdt undervisningsøkter der vi står og foreleser og så putter vi inn en øvelse/lek for å aktivere forsamlingen. Men da er ikke studentene innstilt på å «være med å leke» og det fungerer ikke alltid like bra. Studentene må forberedes på lek, og de ulike lekene må ha en hensikt. Vi må ha en tanke om hva de skal lære av den aktuelle leken? Hva skal den bidra til? Hvorfor bruker jeg lek akkurat nå? For å bruke en lek i undervisningen som lærer dem noe om kritisk tenkning eller kildebruk må vi kanskje ha en lek i starten som forbereder dem på at i denne timen skal vi være aktive/bidra/leke? Eller at det er lov for alle å snakke? Og dersom leken blir brukt på riktig måte mente han at den kan bidra til økt læring. Dette var noe jeg ble inspirert til å lese mer om!

Både Andrew Walsh og en av posterne på konferansen viste at de hadde laget et escaperoom med bibliotekoppgaver som en introduksjon til biblioteket. Og studentene elsket det. Det er nok krevende å lage et escaperoom med oppgaver som faktisk lærer dem noe nyttig om biblioteket og de ressursene som finnes der, men det hadde jammen vært gøy å prøve!

https://www.lilacconference.com/

 

 

 

 

Skriv en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s