Forskning – planlegging og publisering

Av: Hanne Dybvik, universitetsbibliotekar ved Høgskolen i Østfold

Tidligere i år var jeg så heldig å få stipend fra SMH for å reise på EAHIL Workshop i Edinburgh. Jeg har vært til stede på EAHIL konferanser flere ganger tidligere, men å delta på en EAHIL workshop var en ny opplevelse for meg. Siden jeg er en av de norske representantene i EAHIL council, forsøker jeg som regel å få ordnet det slik at jeg kan delta på EAHIL council’s årlige møte, hvis det lar seg gjøre. Council møtene blir holdt i tilknytning til EAHIL konferanse eller workshop. Det første som stod på programmet mitt i Edinburgh, var derfor å møte i EAHIL council.

Workshopene startet opp nokså umiddelbart etterpå. EAHIL Workshop i Edinburgh bestod av mange korte workshoper i tillegg til noen keynote foredrag, som til sammen utgjorde hele arrangementet eller hele den store workshopen. De mange korte workshopene foregikk til dels parallelt, og et gjennomgående tema var forskning. Blant det jeg valgte å delta på, var to workshoper om planlegging og publisering av forskning, og disse vil jeg fortelle fra. Valgene ble slik fordi jeg er opptatt av at bibliotekarer må få mulighet til å utføre forsknings- og utviklingsarbeid og til å formidle resultater, og fordi jeg selv er med i en gruppe som arbeider med et bibliotekfaglig FOU-prosjekt ved min egen institusjon.

Å planlegge et forskningsprosjekt
En av workshopene hadde tittel «Planning your research project». Ansvarlig for denne var Hannah Spring fra York St. John University. Workshopen var til dels teoretisk, til dels praktisk lagt opp. Hannah Spring innledet med å understreke betydningen av å forske. Resultater fra forskning kan demonstrere verdi og effektivitet innenfor et fagområde. Forskning er dessuten viktig for å kunne utøve kunnskapsbasert praksis. Spring fortsatte med å gjennomgå fasene i planleggingen av et forskningsprosjekt. Første trinn i prosessen er å ha en ide eller et tema man vil undersøke eller belyse, og omgjøre dette til en problemstilling. I denne sammenhengen bør man også tenke på hva man vil oppnå, og på hvem som vil ha nytte av forskningen. Deretter er det nødvendig, i følge Spring, å søke systematisk etter litteratur som omhandler samme emne, bl.a. for å se om det er utført tilsvarende studier tidligere. Videre er det av stor betydning å bruke en del tid på å komme fram til et passende design. Hvorvidt man skal velge kvantitativ eller kvalitativ metode, og hvilket design man velger innenfor disse hovedskillelinjene, bør begrunnes i tema og problemstilling. Det bør ikke avgjøres ut fra hvilken metode man selv foretrekker å bruke. Spring anbefalte å gjennomføre pilotundersøkelse før man setter i gang med selve prosjektet, for å utelukke mulige feil eller uheldige sider ved undersøkelsen.

For øvrig gikk Spring gjennom hvordan man skriver søknad om støtte til forskning – til arbeidstid og finansiering. Dessuten påpekte hun viktigheten av å tenke på forskningsetiske sider og klarlegge om det må søkes om godkjenning. Hun mente at det også var viktig å tenke gjennom på forhånd hvilket omfang det vil være på dataene som samles inn, og på hvordan de skal behandles. I tillegg bør man tenke på hvordan resultatene skal brukes – om de skal være grunnlag for praksis, om de skal føre til endret praksis dersom de gir grunnlag for det, og om de skal publiseres eller presenteres på annen måte.

Å publisere forskningsresultater
Senere deltok jeg på en workshop som for meg opplevdes som en oppfølging av Springs workshop. Denne andre workshopen hadde tittelen «Writing for publication: getting started, getting help and getting published». Den ble ledet av Maria Grant fra University of Salford. Grant er redaktør av det vitenskapelige tidsskriftet «Health information and libraries journal». Innledningsvis sa hun at å skrive bør være en del av bibliotekarers daglige arbeid. Det vil inspirere til å få ideer til en artikkel, det vil være en øvelse i å finne tid til å skrive, det vil hjelpe oss til å sette ord på hva vi er interessert i og opptatt av, og det vil gi erfaring i hva man skal gjennom på veien fram til en ferdig artikkel. Grant gjennomgikk hva redaksjonen i hennes tidsskrift vektlegger og hvordan de arbeider når de får tilsendt et manuskript til en artikkel. Det viktigste er at temaet er interessant og at det kommer fram noe nytt, at språket er på et visst akademisk nivå og at lengden på artikkelen er innenfor kriteriene. Hvis redaksjonen mener at manuskriptet kan være aktuelt for publisering, vil det bli sendt til fagfellevurdering. Utfallet av fagfellevurderingen kan være aksept, mindre revidering, omfattende revidering eller avslag. Det er svært sjelden at manuskripter ikke må bearbeides. Under revidering vil det vanligvis være en del kontakt mellom forfatter og redaksjon før endelig versjon av artikkelen aksepteres. Ny fagfellevurdering er ikke uvanlig. Workshopen inneholdt også en øvelse i å rette en engelsk tekst.

Både Hannah Spring og Maria Grant henviste til en antologi der de er blant forfatterne og redaktørene:
Grant, M.J., Sen, B. & Spring, H. (Red.). (2013). Research, evaluation and audit: Key steps in demonstrating your value. London: Facet publishing

Ved begge workshopene var det gruppearbeid i tillegg til de teoretiske foredragene. Diskusjonene i gruppene var både utfordrende og givende, fordi det krevde aktivitet og egeninnsats, samtidig som det var veldig interessant å høre synspunkter og erfaringer fra de andre deltakerne.

Hvordan skal vi få tid til egen forsking i bibliotekhverdagen…?

Av: Marion Mühlburger, Hovedbibliotekar ved Bibliotek for medisinske og odontologiske, Universitetet i Bergen.

Under vignetten «Researchminded – supporting, understanding, conducting reserach» hadde EAHIL 2015 i Edinburgh forskning – både forskningsstøtte og bibliotekrelatert forskning – som sitt fokuspunkt. Selv jobber jeg på Bibliotek for medisinske og odontologiske fag i Bergen sammen med ni kollegaer. Vi snakker ganske ofte om hvor viktig vi synes det er å integrere forskning i vår arbeidshverdag for å kunne ta kunnskapsbaserte avgjørelser. Men i realiteten, i løpet av en lang arbeidsuke der mange avgjørelser må tas med korte frister er dette som regel ikke førsteprioritet. Det var derfor at jeg så veldig fram til workshopen med tittelen «Fitting research into your day job».

Store forventninger
Jeg må ærlig innrømme, innerst inne hadde jeg håpet at jeg på denne workshopen skulle få flere (gjerne korte og enkle) oppskrifter på hvordan mine kollegaer og jeg kan få frigjort tid til å utføre vår egen forsking i en travel hverdag. Men workshopen var av en litt annen karakter og vi måtte selv finne ut av både utfordringene og løsningene. Slik sett ble jeg kanskje litt skuffet, siden jeg naivt hadde håpet at jeg endelig skulle få presentert en kjapp løsning for det evige tidspress-problemet.

Det vi som deltakere skulle gjøre under workshopen var nemlig å snakke med hverandre om ulike problemstillinger (og mulige løsninger) som kan dukke opp når vi tenker på eller planlegger et eget forskningsprosjekt. Ved hjelp av samtaler og stikkordslister skulle vi altså komme fram til mulige måter å motvirke disse problemene på.

Workshopens leder Lotta Haglund fra Gymnastik- og idrottshögskulan i Sverige sammenfattet deltakernes innspill i en epost til workshopdeltakerne etter EAHIL, og det er disse kommentarene jeg med tillatelse fra Lotta tar utgangspunkt i dette blogginnlegget. Lotta Haglund har selv skrevet en artikkel om workshopen til Journal of EAHIL  der hun detaljert beskriver noen av resultatene fra workshopen, og som jeg også gjerne vil henvise til her.

Utfordringer i hverdagen
Utfordringene som man må ta stilling til når man vil i gang med et forskingsprosjekt er mangfoldige, men hvordan kan man imøtekomme disse utfordringene? Det var svarene på disse spørsmålene som vi jaktet etter i workshopen.

«Jeg har ikke de nødvendige kunnskapene» for å utføre forskning. Jeg mener at dette først og fremst handler om selvtillit, og om hvordan vi som jobber på bibliotek ser på vår profesjon og våre oppgaver. Mange bibliotekarer føler nok veldig på at de ikke har verken kompetansen eller praksisen på plass før de går i gang med et forskningsprosjekt. En mulig løsning for dette ser jeg i at det ikke alltid vil være nødvendig å starte et nasjonalt kjempeprosjekt, men heller starte internt og på et litt lavere nivå, gjerne i samarbeid og med hjelp fra kollegaer, akkurat for å få opparbeidet den kompetansen man føler man trenger.

«Mine kollegaer støtter ikke min forskning». Det kan være mange grunner til dette: forskjellig bakgrunn, tidspress, feil prioritering etc. Men løsningen kan være å ta hensyn til kollegaenes behov, og å finne ut hva kollegaene synes er viktig å jobbe med slik at de kan få et eierskap til forskningsprosjektet nesten på lik linje med de som faktisk jobber med det. Det er enklere å støtte og hjelpe til hvis man vet hva de andre jobber med når de sitter innlåst på kontorene sine og depper over store og uforståelige tall og rapporter.

«Jeg er ikke motivert, hva er egentlig nytten for meg?» Mange grunne for å drive med egen forskning ble nevnt under dette punktet (henviser til Lottas artikkel for flere detaljer her ), så fra mitt ståsted er det egentlig bare å sette i gang (hvis det ikke hadde vært for tidspresset og andre arbeidsoppgaver, da..)

«Jeg synes det er vanskelig å prioritere forskningsprosjekter» I mange «vanlige» bibliotekarstillinger (hva er det i dag, kan en jo spørre seg), men i alle fall i de fleste «vanlige» bibliotekarstillings-utlysningene er ikke nødvendigvis forskningsstøtte eller egen forskning offisielt nevnt som en del av arbeidsinstruksen. Dette gir ofte en følelse for at det ikke er nødvendig (eller kanskje ikke en gang tillatt eller ønsket) å prøve å prioritere annerledes. Mulige løsninger her er både å offisielt få satt av tid til forskningsaktiviteter etter avtale med leder, men også å forbedre tidsmanagement og strukturere arbeidsdagen sin på en måte som gjør det enklere å drive meg egen forskning.

«Min sjef støtter meg ikke heller» er også et problem mange viser seg å støte på. Som oftest er det vel ikke slik at sjefen vil stå i veien for forskning (tvert imot), men at andre arbeidsoppgaver blir prioritert og at utgifter og tidsressurser brukt på forskningsaktiviteter kan være store (jf også punktet over). Men så mener jo jeg at forskning bør være en integrert del av et forskningsbibliotek der vi både skal utføre en støttefunksjon, men også skal være forskningsrettet og utviklingsfokusert. Mye av utviklingen bør baseres på objektivt og kunnskapsbasert arbeid, og ikke kun på egne forestillinger om hvordan ting bør være. Mulige løsninger som ble nevnt var å jobbe for et syn på forskningsbibliotek som forskningsinstitusjon også blant sjefene, eller å inkludere sjefen selv i forskningsarbeidet.

Sammenfattet
Alt i alt dro jeg fra både workshopen og EAHIL generelt med en enda sterkere følelse av at å jobbe kunnskapsbasert og utføre egen forskning på biblioteket er en viktig del av vårt arbeid, men at vi må jobbe aktivt med både egne innstillinger, andres holdninger og tidsmanagement for å kunne få det til. For et par år siden hadde noen kollegaer og jeg et lite kunnskapsbasert prosjekt når vi skulle ommøblere en del av biblioteket vårt. En stor del av prosjektet var også å prøve om det er mulig å gjennomføre kunnskapsbasert arbeid uten å bruke altfor mye tid på det. Det synes jeg egentlig vi fikk til (se en sammenfatning av en presentasjon av prosjektet jeg holdt på EAHIL-konferansen i Roma i 2014 her), og jeg synes også at vi bør bruke denne tilnærmingen mye mer i vårt arbeid. Så får vi se om det faktisk blir noe av det framover.

Tusen takk til SMH som støttet min reise til EAHIL i Edinburgh!

Lotta Haglund: Fitting research into you day job. Open space session at the EAHIL 2015 Workshop in Edingburgh. I: Journal of EAHIL 2015; Vol 11 (3): 18 – 19.